Forsiktig stavret han seg frem, noen ganger sviktet grunnen under ham, synes han. Kan hende det var et veltet tre eller noe under alle de grønne tingene. Han stoppet litt, ropte ut i været og plutselig var Marmaduke der igjen. Han dyttet på leggen hans og gikk bortover på skrå. Trainspotter balanserte på en forhøyning og mjauet svakt. Da hørte han noe. En stemme. «Er det pusen til mor? Hente noen.»
All forsiktighet var glemt, hurtig beveget han seg i retning stemmen, men han kunne ikke se annet enn grønt. Han ropte: «Jeg kommer, jeg kommer» og så fikk han se en genserkledd arm. Men hvordan i all verden skulle han komme seg ned dit? Han tråklet seg frem, mens han hele tiden forsikret om at han kom. Og plutselig snublet han og falt.
Han rakk ikke å ta seg for, det gikk heldigvis ikke så fryktelig galt. Men vondt gjorde det og benet var rart. Da han åpnet øynene så han henne. En flenge i pannen hadde sluttet å blø, hun var blek og så frossen ut. Men hun levde i alle fall. Han krøp forsiktig bortover og fikk tak i hånden hennes. «Jeg ramla jeg. Tror det skjedde noe med benet mitt, men nå skal jeg skaffe oss hjelp.» Et lite smil flakket over ansiktet hennes. «Noe naturmenneske har du da aldri vært.»
Mobiltelefonen hadde tålt fallet og han var takknemlig for det. Godt den ikke lå i bukselommen. Han ringte til naboen nedenfor – opptatt. Ventet et par øyeblikk og ringte igjen – opptatt. Han sjekket batterinivået, det var faretruende lavt. Han smilte blekt mot henne, forklarte saken og håpet at det ble ringt tilbake. Hun nikket bare og han syntes hun så enda kaldere ut, enn for litt siden. Han hadde ikke tenkt noe særlig da han gikk etter kattene, så noe ekstra tøy hadde han ikke med. T-skjorten han hadde på seg var våt av svette, men jakken kunne han kanskje få vridd av seg og gitt henne. Han plundret voldsomt for å få av seg jakken, den hang seg stadig fast i noe. Og så ringte mobiltelefonen, midt i strevet med å få av jakken. Innen han hadde rukket å svare, ble det stille. Lenge. Han turde ikke ringe tilbake, i tilfellet det var opptatt igjen.
Heldigvis ringte den på nytt og han prøvde seg med en hurtigforklaring på hvor de befant seg. Og at de hadde behov for legehjelp. Så gikk telefonen i svart.
Han kjente plutselig hvordan alt adrenalinet forsvant, det banket i benet, han hadde vondt i armen og han var bekymret. Han hadde ikke spurt hvor lenge hun hadde ligget der. Hun så stadig mer forkommen ut og han lurte på hvor skadet hun egentlig var. Det var vanskelig å bedømme fra der han lå. Han ålte seg nærmere. Kvistene og treet under ham gynget ubehagelig. Var det et hulrom under? Han visste ikke, han hadde aldri vært i denne skråningen før. For hun hadde så inderlig rett, noe naturmenneske var han ikke. Ingen skråningløper heller.
Han spurte om hun visste om det var fast grunn under alt det grønne. Det tok tid før hun svarte. «Jensen felte noen trær som tok solen fra verandaen for et par år siden, det kan hende det er et lite stykke ned til bakken, jeg husker ikke …» Hun åpnet øynene igjen, så på ham. «Jeg fryser så inderlig og så gjorde det så vondt i skulderen og hoften da jeg falt, men det er bedre nå, kjenner nesten ikke noe til det. Kanskje jakken din hjelper litt? Klarer du å legge den rundt meg?» Klønete la han jakken rundt skuldrene hennes og lurt på hva han skulle gjøre med ermer og armer. «Jeg tror det er greit slik», sa hun. «Det får være bra nok»
«Hva i all verden hadde du for deg? Hvor lenge har du vært her?» Han ventet på svar. Det kom ikke noe.
Han syntes det tok evigheter før han hørt noe annet enn sin egen pust og sine egne dundrende hjerteslag. Han var redd. Hva i all verden skulle han gjøre? Han ålte seg enda nærmere henne, det vonde benet protesterte iherdig, han følte seg langt fra høy i hatten. Han bøyde seg så tett inntil ansiktet hennes som han kunne komme. Hun pustet ennå, gjorde hun ikke? Jo. Han pustet lettet ut. Han hadde holdt pusten, men det var han ikke klar over.
Naboen nedenfra ropte, stemmen kom ovenfra og han hojet tilbake. «Her nede er vi, men vær forsiktig. Det er ikke trygt å gå her.» «Ser ikke noe, kan du ikke få vist meg hvor dere er? På ett eller annet vis?»
.jpg)
